Intervju med Simon Green.

S          

På vei til Myasnitskaya Street, hvor intervjuet var avsatt, var jeg bekymret for at jeg nesten ikke visste noe om Simon Green. Og fredagskveldens trafikk kombinert med silregn lovet meg at jeg aldri ville komme dit i tide. Heldigvis klarte jeg å møte Simon og innså bare etter et par minutter at det ikke var noe sted for bekymringer og dårlig humør i selskap med Simon Green.

Simon: Så, du vet ikke noe om meg, noe som er flott. Når folk vet mye om meg, vil de ikke snakke med meg (ler).

Simon introduserte meg for Jane (kona til hans gode venn) som har besøkt Moskva flere ganger, og sa at jeg kunne stille henne spørsmål også for å få et "friskt blikk" på Moskva.

Hvordan skjedde det at du flyttet til Moskva? Og hvor lenge har du bodd her?

Simon: Jeg har vært i Moskva i 13 år, jeg er opprinnelig fra England. Jeg har vært i mange land, omtrent 74. Jeg jobbet i Midtøsten i 5 år. En gang bestemte jeg meg for å ta en 6-måneders pause og dra tilbake til England, hvor jeg så i en avis, Daily Mail, en stillingsannonse som sa: “trouble-shooters wanted in Moscow”. Jeg var naturligvis litt skeptisk og lurte på om det kunne være mafiaforbindelser.

Jeg fant ut at det var arbeid for et kontorutstyrs selskap – MB Company. De hadde store problemer med å komme inn i internasjonale kontoer da de ikke hadde noe reell troverdighet og ingen salgstreninger. De innså at de måtte ha 3 eller 4 utlendinger som kunne få tilgang til et høyere nivå innen internasjonale selskaper. De hadde mange personer til intervju, omtrent 200 mennesker, og de tilbød bare 3 jobber. Jeg trodde jeg ikke hadde sjanser. Så fikk jeg en telefon om omtrent 3 dager senere som sa: “Når kan du fly til Moskva? Du er ansatt.”

Folkene jeg møtte der var veldig vennlige, og gjorde det bra med selskapet. Etter 3,5 år bestemte de at de ikke trengte utlendinger lenger, noe som var en stor feil fra deres side, fordi 6 måneder senere var selskapet ferdig. Så tenkte jeg som alle gjør i Moskva “åh, Gud, hva skal jeg gjøre?”. Heldigvis hadde jeg en god venn som jobbet med eiendom og lette etter noen for å øke forretningsmulighetene, så jeg begynte å jobbe med ham nesten umiddelbart. Det gikk veldig bra, inntil vi fikk krisen i 2008-2009. Da fikk jeg jobb i et internasjonalt flyttebyrå med hovedkontor i Budapest. Jeg var generell direktør i Kyiv-kontoret, og det var veldig vennlig der nede... Senere kom jeg tilbake til Moskva, og jeg hadde ikke friheten og fleksibiliteten jeg hadde før. Da bestemte jeg meg for å bli lærer, noe jeg nå har gjort i 4 år.

Underviser du voksne eller barn?

Simon: Jeg prøver å holde meg unna barn, ikke fordi jeg hater dem, men fordi de er et helt annet marked, hvor jeg ikke har erfaring. Jeg har to tenåringer som jeg underviser. For det meste underviser jeg direktører og ansatte i internasjonale selskaper. Jeg jobber med en skole som utgjør 30% av arbeidet mitt, og de andre 70% er mine egne private timer.

Har du opplevd kultursjokk? Var det noen ubehagelige ting for deg?

Simon: Det starter sannsynligvis på min første eller andre dag. Den første forskjellen jeg kom over var mellom å gjøre forretninger i England og her i Russland. Når jeg gikk for å møte folk mens jeg jobbet med MB Company, var jeg i ferd med å rekke ut hånden til alle, men damene var veldig motvillige til å ta dem, de var som “hold hendene dine unna”. Det var den første tingen jeg ikke visste om – kvinnene rister simpelthen ikke hender. Menn gjør det – de rister hender hver morgen, men ikke med kvinner. Jeg syntes det var veldig merkelig.

I England, hvis du er invitert til noens leilighet eller hus til en drikkeparty eller middag, hvis du kjenner dem ganske godt, ville du riste hender med mannen rett på døren og kysse konen på kinnet, men i Russland kan du ikke gjøre det, fordi det er uheldig å riste hender på terskelen.

Nylig har en artikkel av Luc Jones (en partner i Antal Russia rekrutteringsbyrå) blitt publisert. “Å sette "normal" og "Russland" i samme setning er alltid farlig”, sa Luc. Er du enig med ham?

Simon: Jeg er enig.

Hvorfor? Hva er normalt for deg?

Simon: Ikke Russland. Jeg mener måten man driver forretning på. Jeg sier ikke at det er bedre eller verre, det er bare litt annerledes. Det er forskjeller i kontoret behavior. I Russland har de en skyldfaktor. Hvis noe går galt i et selskap eller et kontor, som skjer overalt i verden, vil de i Russland ha en tendens til å se til en enkeltperson for hvorfor det gikk galt. Den ene forskjellen er at i England vil man ha et privat møte på et kontor og diskutere det. I Russland gjøres dette offentlig. Dette fant jeg veldig vanskelig da jeg kom. Også i banker når man driver forretninger. I England er banker veldig krampeaktige og formelle, man kan ikke drive sine private forretninger på et offentlig sted. I Russland kan de kunngjøre ganske høyt hva som skjer og be deg vente et minutt hvis du vil ta ut penger. 

Jane: Jeg har lagt merke til at russerne ikke pleier å smile mye. Og hvis de ser deg smile til dem, tenker de at du allerede er en venn av dem. 

Simon: Absolutt. Det er en bok som heter “Hvorfor smiler ikke russerne” (av Luc Jones). Når du først kjenner russerne, er de mer vennlige, gjestfrie og generøse enn engelskmenn. I England har de en slags barriere de setter opp, og inntil du kjenner noen veldig godt, er det fantastisk. Russerne smiler ikke naturligvis i begynnelsen fordi de ser en slags falskhet i det - “hvorfor burde jeg smile til dem, jeg kjenner dem ikke”. Men når du først kjenner dem, er de virkelig super. Når du har fått en russisk venn, har du en venn for livet.

Jeg kan ikke unngå å spørre deg om krisen vi alle er i dag. Har du følt dens påvirkning på ditt eget liv eller på de rundt deg? 

Simon: Ja, det har jeg. Ingen tvil om det. Folk har strammet inn beltet. De tenker seg om to ganger før de drar til Europa, fordi dette er forbanna dyrt. Hvis du kommer fra USA eller Europa, er det nå veldig billig å komme til Moskva ettersom du har mer penger å bruke.

Jane: Ja. Men visumene er så vanskelig å få.

Simon: Visumene er et komplett mareritt. Det ser ut som Russland og Storbritannia har en konkurranse om å se hvem som kan gjøre livet vanskeligere. Jeg pleide å dra til Litauen for å få visumet mitt, det var fantastisk, jeg fikk det samme dag, det var smertefritt. Nå må jeg dra til London fordi de vil ta fingeravtrykkene mine, hver gang. Men vi gjør det med deg, så det er bare gjensidighet. 99% av russerne som kommer til England er hyggelige mennesker, og 99% av engelskmennene som kommer til Russland er også hyggelige mennesker. Hvorfor gjør de livet så vanskelig, klarer jeg ikke forstå? Krisen har påvirket mange selskaper: 20% av utlendingene har dratt tilbake til England, Europa, eller Amerika. 

Går du ofte til England?

Simon: Jeg dro ikke til England på to år. Men nå må jeg dra dit hver 90. dag, det er prisen for å være her. Men for meg er det fortsatt verdt det: jeg har mange venner her, og jeg har også en god jobb. For å være ærlig er det veldig vanskelig å få jobb i min alder i England. Jeg dro dit for 4 år siden for å kjøpe et hus, og jeg sendte omtrent 200 CV-er – ingen svarte. Ikke engang “nei, du var ikke vellykket”, bare ingenting. Hvis du er over 50 – “Poka-poka!” (“Ha det bra” på russisk).

Hva ville du rådet en person som planlegger å flytte til Moskva?

Simon: Du må være forberedt på å forvente det uventede, ingenting vil gå helt etter planen. I England er vi utrolig regimenterte: lunsj er alltid kl. 13.00 eller 13.30. I Russland er det alt fra 12 til 16. Jeg husker da jeg første gang kom, klokken var 15.15 da noen sa til meg: “Jeg må gå for å spise lunsj”. Jeg ble sjokkert!

Jane: Det er noen ting her som vi ikke er kjent med. For eksempel, de blå boksene (selvbetjenings betalingsautomater) som er overalt i Moskva. Da Internett gikk ned, visste vi ikke at vi kunne betale for det gjennom disse boksene, en av dem var rett i kontoret vi jobbet. Faktisk kunne vi ikke finne ut hvordan vi skulle bruke den fordi vi ikke kunne språket.

Simon: Men jeg forteller deg noe hvor Russland scorer høyt sammenlignet med andre europeiske land: transporten din er fantastisk. I metroen kommer det en tog hver 45. sekund. I London, hvis du er heldig, er det hver 4. minutt. Din “elektrichka” (standardtog) er utrolig, og det er så billig. En T-banestopp i London koster 4 pund. Og her betaler jeg 2000 rubler i måneden som inkluderer metro, trikker, busser! Det er en spøk.

Hvordan ville du beskrive Moskva? Hvilke muligheter kan det gi?

Simon: Moskva er som en stor landsby – alle kjenner alle, noe som kan være bra eller dårlig avhengig av hvordan du oppfører deg. Den ene tingen jeg har lært om Moskva er at hvis noe ikke går helt riktig eller du trenger å endre retning, er Moskva et flott sted å gjøre det. Du kan reinvente deg selv og bli noe annet neste dag, dette er så sant. Det kan du ikke gjøre i England. Det er fantastisk å være en utlending i Moskva, folk er veldig hjelpsomme her. Hvis du trenger informasjon, kan du bare legge det ut på Facebook, så vil noen komme opp med et svar snart.

Interesserende, her i disse to kontorene jeg jobber i og ved siden av en londoner, en irer, og en liverpudlian. Normalt, i Storbritannia ville jeg aldri sosialisert med noen fra Liverpool eller Manchester, fordi jeg kommer fra Kent i Sørøst. Vi er delt opp i “nordlendinger” og “sørlendinger”. Men her er du tvunget inn i situasjonen hvor du må sosialisere. Og du vet, de er virkelig hyggelige gutter!

Simon Greens formel for lykke?

Simon: Det har alltid vært vin og musikk (ler). Jeg har en musikalsk bakgrunn, da jeg var barn gikk jeg på en av de beste musikkskolene. Og jeg har alltid elsket vin, spesielt rødvin, snarere enn sprit som jeg hovedsakelig har unngått.

Jeg elsker å reise, det åpner øynene dine. I fjor gjorde jeg 26 flyturer til forskjellige land. Stedet jeg kommer fra i Kent er som en landsby med mye landbruk. Jeg husker for 2-3 år siden gikk jeg til en lokal pub, og det var to “lokale bønder”, som vi kaller dem, som satt ved det samme bordet de satt ved året før, og de snakket fortsatt den samme samtalen...

Jane: og de er fortsatt der!

Simon: De så på meg som om de virkelig hatet meg og spurte meg: “Hvordan er det i Russland? Løper det fortsatt bjørner nedover gaten? Er mafiaen på hvert hjørne?” Jeg svarte bare: “Det er annerledes.”  

Planlegger du å bli i Moskva?

Simon: Jeg har vært her i 13 år, og hvis jeg får sjansen til å bli i 7 år til, vil jeg være glad!