Pass the Hookah
Samtidig spektakulært og fortryllende, koselig og nysgjerrig, og alt i alt sjarmerende.
Da Tasha, vår lokale ekspert, fortalte meg at jeg skulle prøve vannpipe under besøket mitt i byen hennes, var mitt svar et sted mellom vantro og panikk. Hvordan skulle jeg forklare at hvor jeg kommer fra, er ikke vannpipe noe turister – eller de fleste lokalbefolkningen – er interessert i, eller hvor vanskelig jeg ville ha hatt ved å rettferdiggjøre kostnaden for sjefene mine?
Heldigvis, før jeg sa noe jeg ville angre på, lærte jeg at vannpipe i Russland er helt annerledes enn Englands fonetiske motpart, og ingen form for promiskuitet ville være nødvendig for meg å prøve en av Moskvas mest populære rekreasjoner. Slik gikk jeg inn i Boyarskiy Restaurant, fri fra redsel men ellers sliter med å prosessere omgivelsene mine.
Hvis det ikke er fontenen som slår deg, glitrende som is og lyst opp med fargerike spotlights, så vil det være de fylte dyrene som klatrer oppover veggene i en frosset stilling, eller de mykt svaierende palmeplantene, eller de små alpehytterne som inneholder karaoke-maskiner. Det er på en gang spektakulært og fortryllende, koselig og nysgjerrig, og alt i alt sjarmerende.
Boyarskiys meny er omfattende – av den typen du kunne brukt som et universitetsspørsmål – som omfatter mediterransk, kaukasisk, usbekisk, turkmensk og japanske retter, sammen med en hel masse mer. Tradisjonelle russiske retter er selvfølgelig i overflod; jeg ble kjent med min delicate vestlige gane gjennom oksekinn, før jeg raskt gjorde et løfte om å gi vegetarianisme ny vurdering. Vodka, servert i en delikat vase sammen med to shot-glass, skylte ned alt.
Vannpipehallen vi var i, er verken inne eller ute (noe som ligner et dekket atrium), og utstråler en rolig atmosfære som står i skarp kontrast til det pulserende funksjonsrommet i restaurantens midtpunkt, hvor magedanserne presser seg fra bord til bord, dypdykket i en mektig musikalsk rumling. På en annen dag kunne vi ha sett et liveband, et bryllupsarrangement, en sirkusoppvisning eller til og med et fyrverkeri, som viser hvor allsidig et lokale Boyarskiy er for feiringer av alle slag.
Maten var deilig: to vaktler på et flatt brød, akkompagnert av en syrlig granateplesalat og fullstendig kompensert av en mengde sushi som kunne mette en hær. I tilfelle magen vår ikke allerede hadde blitt utvidet til en størrelse med egen tyngdekraft, ble to lag med vannmelon – spesielt saftig på den tiden av året (september) – plassert foran oss. Kort sagt, det var et fantastisk måltid.
Det er en mann som jobber på Boyarskiy hvis jobb er å forberede vannpipe, et apparat som produserer aromatisert tobakk røyk, og det var han som til slutt annonserte seg selv ved bordet vårt med magemurmelen fra en vannpipe. Lungene hans er tilstrekkelig luftige slik at han kan lede den tette dampen inn i pipen, og robuste nok til å motstå de første grove puffene som ville vært ubehagelige for noen andre å inhalere. Når han er ferdig, gir han pipen videre og inviterer deg til å bli vanvittig glad ved å ta røyk inn i dine egne lunger.
Effekten er forstyrrende og plutselig. Det er som om du har reist deg for raskt og noen har pauset følelsen, snudd sansene dine og invertert tankene dine. I en annen setting kunne det vært årsaken til uro, men i Boyarskiy føles det på en merkelig måte riktig. Det som begynte kvelden som et rot, gir nå mening; de fylte dyrene var interessante og søte, alpehyttene koselige, og de svaierende palmeplantene lekne i sin etterligning av min egen fremkalte lyst.
Det mest bekymringsfulle av alt, karaoke-boksene så plutselig ut som en fristende måte å avslutte kvelden på.
