Nukleær Angrep i USSR
Kjernevåkrig skjedde aldri, og derfor ble Bunker-42 aldri kalt inn for å oppfylle sin tiltenkte hensikt
Det er en rekke boliggater i sørøst som alle ser like ut. De er blokkert av livløse biler og skygget av tårnende grå leilighetsblokker, helt umerkbare og uadskillelige fra hverandre. Selvfølgelig er de uvitende og diskrete, omtrent like interessante som en samling frimerker, men dette er akkurat det som gjør dem til det ideelle stedet å bygge noe virkelig, virkelig viktig som du ikke vil at noen skal vite om. Et atombunker, for eksempel…
Ganske hvordan sovjetiske ledere klarte å konstruere 7.000 kvadratmeter med hullete tunneler 65 meter under bakken, og gjorde det uten å avsløre det minste hint av aktivitet for noen, er nesten umulig å forstå. Enda mer intrigerende er hvorfor de gidder å gå til et slikt bry.
For å forklare dette må vi tilbake til slutten av 1940-årene, da byggingen av prosjektet begynte. Verden var i opprør, etter nettopp å ha vaklet ut av den andre verdenskrig og rett inn i den kalde krigen. Spenningene mellom øst og vest var høyere enn noen gang, og atomholocaust virket ikke som et spørsmål om hvis, men når. Bunker-42 ble designet som svar på denne uunngåeligheten, et trygt tilfluktssted som ville opprettholde den sovjetiske krigsmaskinen til tross for et angrep.
Kjernefysisk krig skjedde aldri, selvfølgelig, og derfor ble Bunker-42 aldri kalt inn for å oppfylle sin tiltenkte hensikt. Men den ble heller ikke demontert, ryddet ut eller omtenkt til en annen bruk. I stedet ble den stående urørt, et prosjekt frosset i tid frem til 2006, da det ble gjenvunnet og restaureringsarbeid begynte. I dag står det som et skremmende monument ikke bare til Russlands historie, men til verdens, og er åpent for publikum.
