Når Øst Spiser Vest

Det er en grunn til at den første tsaren av Russland er kjent som Peter den Store. Han var den som åpnet landets øyne mot vest, mot fremgang og reform, og forvandlet det fra en nasjon strandet i middelaldersk sørpe til en moderne stormakt i forkant av Europa. Han revolusjonerte Russlands tilnærming til praktisk talt alle områder av forskning og liv, fra kultur til vitenskap, og utvidet horisontene i alle retninger og satte det på en opplyst vei som fører hele veien til dagens dato. Hvis noe, var ‘stor’ en underdrivelse.

Det er nok til å få en til å undre seg over hva han ville tenkt hvis han så Russland i dag. Uten tvil ville han brukt en stund på å venne seg til mange av de tingene vi tar for gitt; elektrisitet, datamaskiner, fotgjengerfelt. Bare da kunne han begynne å ta inn omgivelsene sine, de kantete bygningene laget av glass og metall, de enorme asfaltmotorveiene fylt med en konstant elv av biler, de gigantiske reklameplakatene som annonserer produkter designet for å berike ens liv.

Faktisk har Russland endret seg mye siden Peter var rundt. For å begynne med, er nå hovedstaden, ikke St. Petersburg. Livsfokuset har flyttet seg fra landbruk til forbrukerkultur, og, i likhet med mesteparten av den moderne verden, fra overlevelse til akkumulering av rikdom. Selskaper som McDonald’s og Coca Cola omfavner nå byen, betjent av stilige mennesker som ankommer i slanke, svarte Audi-er og luksuriøse sedaner. Hvis Peter drømte om et moderne Russland som tar innflytelse fra resten av Europa, er dette det.

Få steder representerer denne progressive visjonen bedre enn Luce restaurant. Tilsynelatende er Luce sin hoveddomene vin, eller, mer spesifikt, italiensk vin. Veggene er dekket med flasker som venter på å bli åpnet, dypt i gløden av smakfullt plasserte lysstråler, klar til å bli fortært av mennene og kvinnene i Russlands renessanse. Faktisk ble selve navnet på restauranten påvirket av Frescobaldi, en av verdens eldste produsenter av vin.

De er der for å forbedre en eklektisk meny som er tungt lastet med pizza og pasta, fisk og focaccia, som imøtekommer smaksløker som krever stadig rikere og finere mat, samtidig som man betaler lite oppmerksomhet til kostnadene. Men den beskjedne menyen antyder lite om den fortryllende kvaliteten som kundene kan forvente når måltidet deres ankommer. Hver rett er sofistikert og raffinert, proppet med smak og presentert med utrolig oppmerksomhet på detaljer.

Dette alene ville være nok til å plassere Luce i Moskvas restaurantelite, men det representerer bare halvparten av hva som gjør dette stedet så spesielt, for ved siden av de utvilsomt deilige utenlandske rettene kan man finne like deilige russiske retter, alt fra biff stroganoff til borsjtj. Det anerkjenner at Russlands kjøkken har stor dybde og variasjon og er mer enn i stand til å stå på egne ben mot titanene av global næring.

Men det representerer også noe dypere enn dette. Det viser at Russland har omfavnet Vesten som Peter den Store ønsket, men ikke på bekostning av sin egen kultur, og mens fingeravtrykk fra hele verden kan finnes over hele Moskva, bidrar de til byens kultur på en konstruktiv snarere enn destruktiv måte.

I sin tur begynner russisk kultur å spre seg ut av Peters vindu mot Vesten, gjennomtrengende de stedene som hittil har vært med på å sette globale trender, fra vodkaen som nå er tilgjengelig i hver europeisk bar, til kosakkhattene som kan sees svaiende gjennom bygatene hver vinter, til stroganoff som har blitt en basisrett i mange engelske husholdninger, til milliardær-oligarkene som har pøst penger inn i den beste fotballigaen i verden.

Kunne Peter den Store noen gang ha drømt om dette?