Kunst å navigere Moskvas metro

Takk skal du ha http://by-nikita.com/ for den flotte artikkelen som vi er glade for å dele med deg!

Jeg er i Moskva, ved inngangen til metroen. Hvor vanskelig kan det være å ta et tog? Hvorfor har jeg fått så mange tilbud om hjelp, så mange forklaringer og anbefalinger? Tross alt har jeg reist med undergrunn i London, New York, Paris, Seoul, Tokyo, og jeg har alltid klart meg bra.

Etter mange hektiske gester klarer jeg å kjøpe billetten min, og alt virker bra. Jeg er i fred med meg selv, verden og til og med metroen. Jeg klatrer opp på den eneste tilgjengelige rulletrappen som går nedover. Panikkattack! Svimmelhet slår til! Hvor bratte er disse trappene? Når vil det ta slutt? Tydeligvis ble noen stasjoner planlagt som kjernefysiske bunkere, og noen undergrunnslinjer krysser Moskva-elven i en dyp tunnel. Endelig når jeg plattformen, fast grunn; jeg ser rundt etter enden av linjen. Quel surprise… det er ingen. I stedet, på sin plass, bare en endeløs liste av stasjoner, skrevet, naturligvis, i kyrillisk. Til høyre og... til venstre. Men hvilken retning går jeg i? Hvilken stasjon skal jeg til? Hvordan vil det bli skrevet? Hvordan uttaler jeg det? Hvorfor viser de ikke bare enden av linjen? Jeg spør ... og dessverre kommer jeg ingen vei! ...Jeg legger ut, halen godt tucked mellom beina mine, som en nyfødt valp som nettopp har fått refs for å ha spist opp den siste sjokoladen. Med hvite knoker griper jeg håndløpet mens den bratte rulletrappen fører meg mot håpet. Ah, håp – den evige imposteren– den siste rest av Pandoras eske. Jeg går ut, fniser for å unngå å få et smekk i ansiktet fra den tunge døren, og oppdager uten overraskelse at jeg ikke vet hvor jeg er. Selv i det ble jeg advart: det er tusenvis av utganger og like mange innganger. Symmetri kan virkelig spille klovn. La meg forklare. Hvis området du ønsker å gå til er ved utgangen av den oransje linjen og stoppet er på den oransje og den brune, (fortsatt med meg?) må du først gå langs de svingete tunnelene i retning av den oransje linjen, før du kommer ut til overflaten. Dette kan imidlertid være vanskelig fordi fargene ikke er klart definerte. Den oransje linjen ser ofte rød ut, det samme gjør den brune; og for å øke forvirringen, er det to grønne linjer: en lys grønn og den andre mørk grønn. Hver linje har et nummer, som burde gjøre ting enklere, men klarer ikke å gjøre det. Fortsatt med? Jeg var dessverre ikke det. Folk uttrykker seg sta i farger (selv om veteraner, i hemmelighet, memoriserer numrene).

Moskva-metroen er som livet; den er åpen for millioner av tolkninger, retningene er uklare, fargene er flytende, skiltene er vanskelig tilgjengelige, tunnelene for samme retning er alltid mer enn én, slik at plattformene blir

til en tangle av mennesker uten kontinuitet, som vandrer tilfeldig i alle retninger. Robert Frost skrev 'The Road not Taken.' Det antas å være en metafor for livsvalg. Jeg tror han forutså Moskva-metroen.

Likevel er det alltid håp fordi på de radielle linjene blir kunngjøringene for tog inn i byen gjort av en mann, mens de for forstedene blir kunngjort av en kvinne. Genialt. På den sirkulære linjen kunngjør en mann de medsolsgående togene, og en kvinne kunngjør de mot klokke-togene. Som gjør alt krystallklart. Jeg vet ikke hvor jeg er, men jeg vet at jeg går mot klokken. For en trøst. Mengden av passasjerer tykner i denne byen innen en by, et rom hvor åtte til ni millioner mennesker transporteres rundt hver dag; kun slått av Tokyo i antall passasjerer. I Moskva er det imidlertid ikke noen hvit-handsket 'dyttende' mennesker for å dytte folk inn i vognene før dørene lukkes, fordi i Moskva presser folk ikke for å komme seg på toget, men de presser for å få plass på de nedadgående og oppadgående rulletrappene. Her, faktisk, ville en 'dyttende' være farlig. De bevegelige trappene gir en velkommen mulighet til å hvile. Det er veldig få benker på plattformene, og sitteplasser på togene er like vanskelige å finne. På trappen står alle i indiansk rekke og etterlater et rom til venstre for de som ønsker å ta igjen, men ingen gjør det. Det er ikke London; her løper folk ikke, tiden stopper (eller kanskje lider alle av svimmelhet). Dette føles som et palass, faktisk er det 'Folkeslottet' med marmor- og granittkrystallkroner og forgylt gips, glasvegger, skulpturer og graveringer. I dette praktfulle huset, derimot, snakker ikke folk eller ler, og de spiser eller drikker heller ikke. Dette bekreftes av mangelen på søppelbøtter og fraværet av renholdstabeller, som kommer ned om natten i løpet av den korte perioden når undergrunnsbanen er stengt. Den eneste søppelbøtten på stasjonen står på den andre siden av billettkontrollen, fordi ettersom det ikke er flere sjekker ender billetter som er stemplet opp i søppelet. I denne nesten hellige stillheten, hvor den eneste lyden er den øredøvende støyen fra togene, venter folk og møter hverandre; det er vanlig å avtale møter på de grønne eller lyse grønne, røde eller fiolette plattformene, og mens de venter nyter de synet av den underjordiske kunsten og av elskere på benkene.

Moralen er: lær det kyrilliske alfabetet, glem hvordan alle de andre undergrunnsbanene i verden fungerer, ta notis av kombinasjonen av utgang og farge, følg numrene til linjene i stedet for fargene, finn ut om du går med eller mot klokken og unngå rushtidene. Hvis du går deg vill, følg skiltet som sier 'byutgang' som fungerer som 'gå hjem'-knappen på GPS-en din. Eller følg de ville hundene, som kanskje er de eneste passasjerene som vet nøyaktig hvordan de skal finne veien. Alternativt kan du nyte varmen og ta innover deg skjønnheten til stasjonene og laste ned 'Yandex Metro'-appen på telefonen din. Uansett, glem ikke, uansett hva som skjer har du like stor rett til å gå deg vill, i Moskvas metro som du har i selve livet.