En Flyvning av Fantasi

Jeg er 1 000 meter over bakken. Det høres ikke ut som mye, før du innser at det ikke er noe annet enn litt karbonfiber og mye tynn luft mellom deg og et stort smell. Øynene mine flakker omkring og tankene mine tar ikke inn noe av det. Jeg tror jeg smiler, men på den annen side kan ansiktet mitt ha gått tilbake til det uttrykket fordi det ikke vet hvordan det skal behandle tanker som involverer symboler i tilfeldige kombinasjoner som ‘#*@£!?’ og ‘&%?*#!’

Et sted innenfor kakofonien av hvit støy som smelter ørene mine, forteller en stemme meg å ta kontrollen. Noen av de symbolene faller ut av munnen min. Jeg plasserer hånden min tett rundt joystickene mellom lårene mine, og flyet rister nervøst, som om det reagerer på min bekymring. Jeg fokuserer, og tviler på at jeg noen gang vil få sjansen til å gjøre dette igjen. Dessuten vil jeg hate at bildet mitt skal være i morgendagens aviser under overskriften ‘Grusom slutt for klumsete britisk mann’.

Plutselig er jeg ni år gammel, sitter med bena i kors på so gulvet mitt og spiller på en spillkonsoll. Nei, jeg er Maverick, som suser gjennom himmelen med Goose ved min side, og tenker på hvor mye en libertiner jeg må se ut akkurat nå. Nei, jeg er opp ned, beruset på adrenalin og totalt desorientert. Hvordan havnet jeg her?

Det ville vært raust å si at jeg ikke vet mye om fly. Jeg vet hvordan man sitter i et, hvor lett det er å få krampe i et, og hvordan effekten av alkohol blir magisk forsterket når du trår over en av de store, buede tersklene. Jeg har til og med utviklet en måte å få folk til å tro at jeg ikke er redd for å være suspendert på et sted Gud aldri mente jeg skulle være, og se ned på et fall som Gud aldri mente jeg skulle overleve. Men det er der kunnskapen min slutter.

Hvordan er det mulig å få en gigantisk boks laget av metall og full av folk, vesker og frykt opp i luften, og holde den der i noen timer før den uanstrengt svømmer tilbake mot fast grunn? Hvordan sørger de for at vingene sitter stramt nok? Hva skjer hvis en varmluftsballong kommer i veien? Hvorfor presenterer de ting de prøver å selge så livlig, mens sikkerhetsinstruksjonene blir presentert med så mye apati? Hvorfor høres piloter alltid så selvsikre ut? Når oksygenmaskene faller ned, betyr det at jeg skal dø?

Alle håp jeg hadde om å svare – eller til og med huske – disse spørsmålene mens jeg så ned på landlige Russland fra himmelen over var nytteløse, ikke minst fordi jeg var opptatt med følelsen av å være fanget i en tørketrommel midt i syklusen.

Aerobatisk flyging er forskjellig fra normal flyging. Det er ingen vertinner, ingen klaustrofobiske toaletter, og ingen gratis drikkevarer for å skjule nervene dine. Hovedmålet er å gjøre så mye moro med tyngdekraften som mulig, samtidig som man får flyet til å gjøre alt det aldri var ment å gjøre. Det sekundære målet er å gjenskape frokosten fra morgenen på flyets gjennomsiktige tak.

En pause. En sjanse til å puste. Jeg tar en titt på den uklare jorden under, en malers palett av smaragd, eple, gran og jade, britisk racing, oliven og mynte, et assortert utvalg av grønt som ser like deilig ut som en pakke med fargestifter. Det er vakkert, selvfølgelig. Den eneste spor av industri sitter langt borte i horisonten, hvor landet smelter sammen med en strålende safirblå himmel, som blekner i en umerkelig dis.

Jeg er blenda av den strålende hvite glansen fra en inaktiv elv, som føler seg frem mellom merkelig formede jorder som gir etter for lunder av trær. Herfra ser de ut som brokkolibunter. Om noen måneder vil de være utstyrt og haggard, skjelvende under et teppe av hvit snø. Jeg lurer på hvor lenge det fortsetter sånn; pent, flatt, enkelt. Det er mye Russland for å gå dette inn i.

‘Jeg slår av motoren nå’, roper Mikhail frem jovialt. ‘Folk på bakken tror vi krasjer. Det er ikke noe problem. Ikke panikk.’

Han er seriøs.

Jeg får panikk.

* * *

Mikhail Maksimenko er en grundig likandes mann. Han har sunn, solbrun hud, glade hår, og en helt uanstrengt oppførsel. Han er selvsikker, men avslappet, og ser ut til å være fornøyd med livet, noe som er akkurat slik man ønsker at noen som får livet ditt i hendene sine skal være. Han har bare flydd i ti år, men har i løpet av den tiden klart å etablere seg som en høyt respektert pilot og instruktør, og nå omgås han noen av de mest anerkjente navnene i bransjen.

Hans selskap, Aerobatica, ligger på en flyplass 100 kilometer utenfor , langt nok til å føle seg rolig og isolert, men nær nok til å være lett tilgjengelig fra byen. Himmelen over er spritet med fargerike draer fra fallskjermhoppere som svever dovent mot jorden, hvor de luftige lydene fra stillestående fly driver rundt på en mild bris, og skaper en følelse av avslappet travlehet. Mikhails selskap er ganske ungt – de er fortsatt i ferd med å sette de siste håndgrepene på en voluminøs hangar – men de etablerer seg allerede som et fremragende navn i luftfartsbransjen, og førstevalget for alle som ønsker å prøve å fly aerobatisk.

Jeg stirrer ned på en slitt asfaltlandingsbane. Jeg skjelver. Alt skjelver. Flyet er levende, et monster som rugger mot snoren, knurrer, peser, klorer mot jorden. Hjertet mitt banker desperat mot brystet, ber om å bli sluppet ut så det kan se på fra bakken. Spenningen er elektrisk og uutholdelig, truende i sin hemmelighet.

Endelig begynner vi å rulle fremover, som griper tak i flekker av betong i en sammenkrøpet galopp, mens vi sluker meter og drar omgivelsene våre inn i impresjonistiske striper. Motoren presser meg uimotståelig tilbake i stolen min, og erstatter sin utålmodige summing med et presserende hyl. Jeg gjør det samme. Hver muskel i kroppen min er stram, klar for luftfarts stille grep.

Vi hever oss umiskjennelig, en sømløs overgang fra jord til himmel. Flyet føles tilfreds, selvsikkert og trygt, og får munnen min til å trekke seg inn i et bredt smil som ligger et sted mellom nytelse og lettelse. Jeg slipper ut pusten jeg ubevisst har holdt inne, og lar musklene mine slappe av. Jorden krymper under oss, og med den min frykt.

* * *